Ut av hula

Ja for det er det jeg føler at jeg har gjort. Kommet meg ut av hula og ut i sola. Det siste året har jeg susa rundt her hjemme og blitt mer og mer en einstøing. Kan sikkert være positivt på mange måter å være hjemmeværende, men for meg er det ikke sunt. Jeg fikk brukt dette året på å fundere, samle litt krefter, få orden på ting som sikkert skulle vært ordnet på for flere år siden, men jeg ble også mer og mer hjemme kjær, og fant på fler og fler unskyldninger til å være hjemme, selv de få gangene jeg hadde barnefri.
Dette er bilde av meg første dag på skolen etter nyttår. Vært i kantina og skaffa meg litt mat. Siden da har jeg fikkset meg litt på håret og jeg går ikke toppløs lenger. Var så mange som stirra.

Men nå er det slutt på huleboertilværelsen, og livet dreier seg ikke bare om barn og hjem, men å være sosial og skaffe seg nye beskjenskaper. Jeg har begynt i en kjempe fin klasse som har tatt i mot meg med åpne armer og jeg har følt meg som en del av fellesskapet fra første stund. Men jeg må si at jeg var nok ikke den personen som var lettest å bli kjent med når jeg gikk i den andre klassen, og jeg gav ikke mye av meg selv, noe man må gjøre for å være en del av fellesskapet. Men det var mye på hjemmefronten og kreftene strakk ikke frem. Det eneste som sto i hodet mitt da var å komme meg hjem å få noen minutter på øyet pga søvnmangel.

Har fortsatt en jente som ikke sover om natten, og mange ting å gjøre. Men jeg tror holdningen min nå er litt anderledes og jeg kan til tider prioritere å være litt gal og drite i at huset står på hodet og stikke en tur av gårde for å ha det litt gøy....

Blir vel aldri for voksen og ansvarsbevist for det?

Klem fra

Brita