Premature barn

Thea sin første bolig.

Thea og Loke kom til verden i uke 30 i svangerskapet. Så de skulle egentlig ligget inn i magen min i 10 uker lenger. Det å få pramature barn er en veldig spesiell følelse. Jeg tok keisersnitt, noe som blir gjort hvis det har gått mindre en 33 uker av svangerskapet. Dette er fordi en vanlig fødsel er en stor belastning for så små barn. Selfølgelig blir det født barn som er så små på vanlig måte også, men da ofte er fødsel alerede i gang. Det som skjedde med meg var at vannet gikk alt for tidlig. Man kan gå gravid mye lenger etter at vannet har gått, fordi det hele tiden produseres fostervann. Men da må man ligge helt stille resten av svangerskapet og ikke reise seg. Dette prøvde de med meg, men veene mine satte i gang bare ca en time etter at jeg kom til sykehuset. De fikk stoppet disse med riedempende middel som jeg fikk intravinøst. Målet med dette var å holde barna inne i magen så pass lenge slik at lungemodningssprøyten jeg fikk, fikk tid til å virke.

Etter tre døgn på overvåkning, så valgte de å ta barna ut, fordi det ikke er sunt for morskroppen å gå på riedempende middel for lenge. Og de ville heller ikke at fødselen skulle sette seg i gang av seg selv. Så en onsdag ettermiddag i oktober 2005 kom mine to vidunder til verden. Jeg hørte Loke skrike med en gang, mens Thea måtte få litt starthjelp. Jeg fikk ikke sett de, for de skyntet seg av gårde med de med en gang. Thea veide 940 g når hun ble født og loke 1215 g. Jeg mistet masse blod etter keisersnittet og ble lagt i narkose etter på for at jeg skulle slappe av. Fikk ikke sett barna før på ettermiddagen dagen etter.

Det var en mærkelig følelse når jeg så de. Føltes ikke som de små skapningene som lå inn i kuvøsene kunne være mine barn. Den overflømmende morsfølelsen var ikke der, men det turte jeg ikke å si høyt. For var ikke dette noe alle mødre skulle få med en gang? Jeg følte faktisk en sorg. En sorg over at min graviditet var over, at den hadde blitt tatt i fra meg. Jeg hadde gledet meg til å bli stor som en valross, men det rakk jeg jo ikke. Ikke var alt i orden hjemme heller, hvordan skulle jeg få gjort det nå? Det var slike tanker som for rundt i hodet mitt de første parr dagene. Det var først når det kom en sykepleier og spurte om jeg ville skifte bleie på Thea at jeg følte at ja da kansje denne lille kroppen virkelig var mitt barn. Jeg tror også at jeg satte føelesene mine litt på hold, fordi jeg var så redd for å knytte meg til de i tilfelle jeg kom til å miste de.

Fryktelig dårlige bilder av de, men man kunne ikke bruke blits og det var ganske mørkt i rommet.

Loke ett døgn gammel.

Ikke så kraftige legger på den karen. Her ca 2 uker gammel

Lille Thea ligger hos pappan sin

Loke sin første bolig (kuvøsa)

Endelig sammen

Oksygentuten var en fast følgesvenn i mange uker

Men etter hvert som dagene gikk, så fikk jeg lov til å holde de mer og mer. Jeg satt tre ganger om dagen opp til to timer hver gang og holdt de intil kroppen. Premature barn trenger denne kroppsvarmen, så jeg satt slik så mye som mulig. Så etter hvert kom morsfølelsen for fult. Vi hadde vel alle håpet at den kommende tiden skulle gå problemfritt, men den gang ei. Loke fikk lungekolaps i sin andre leveuke og måtte opperere inn et dren i lunga. Han lå og ble overvåket i over en uke, og vi fikk så vitt ta på han. Det var bare så utrolig deilig når de tok ut drenet og han igjen kunne ligge på brystet. Det så ut som Thea var den sterkeste, og det så ikke ut som hun skulle få noen problemer. Men så oppdaget de netthinnavløsning på øynene, og vi måtte til Ullevold. Der ble vi i tre uker og Thea ble opperert med laser. I etter tid så har jo Thea også fått sitt. Men Loke han er frisk som en fisk. Full fart hele dagen.

Det er rart med de følelsene jeg hadde denne tiden. Hvis jeg er på sykehuset nå og jeg hører plingen i heisen og en dame sier "dørene lukkes", da kjenner jeg på kroppen med en gang hvordan jeg følte den gangen. Jeg husker lukter og lyder, ser for meg fargen på enkelte rom, hvordan stresslessen hvor jeg satt med barna føltes ut som, hvordan maten smakte og jeg husker alle stemmene på alle pleierne og legene. Helt utrolig hvor mange detaljer som fester seg i en tid som dette. Sikkert fordi kroppen er i en utrolig presset og urolig situasjon og sansene er ekstra skjærpet kansje? Jeg veit ikke, bare at dette var en periode som jeg kan tenke på både som den beste og den verste i hele mitt liv tror jeg.....



klem fra Brita